"Pappa, Hjelp, Hjelp!!"

Som "alle" andre ihuga laksefiskere og fedre er ønsket om at podene skal arve denne lidenskapen stor. Så nå når min datter nådde den passende alder av åtte år var tiden inne. Jeg gikk til innkjøp av fiskeutstyr til henne, i tillegg til noen "gulrøtter" for å gjøre turopplevelsene til elva litt mer positiv (red. Pølser og snop).

Er vel ingen underdrivelse og si at engasjemanget var størst hos far i begynnelsen. Men dette forandret seg raskt da hun observerte "nabogutten" på syv år få en laks på 7kg. Plutselig viste jentungen en side jeg aldri før har sett, men som ganske sikkert er arvet fra meg, konkurranseinstinkt!

Så etter dette var det lettere å få henne med, og Onsdags morgen klokken seks på morgenen sto vi begge to klare i elva med henholdsvis sluk og flue.

Etter 3 harde timer med landfiske, "tilbydde" Emilie at jeg kunne ro henne en runde i elva. Før vi starter, må det litt instrukser til fra pappa. "Du må holde stanga høyt om du kjenner fisk, og om vi får en holaks eller en farget laks må vi sette den ut igjen".

Ser hun tenker "sette den ut igjen?!!"

Så etter kort tid får vi uttelling:

"Pappa, hjelp, hjelp!!".

Stanga ligger flat ut fra båten, mens jentungen ligger flatt innover båten for å kjempe imot. Endelig! Jeg ror til land mens barnet forran meg gjør en fantastisk jobb med å kjempe for sin første laks.

Hun kommer seg raskt på land og fortsetter med bare litt hjelp til å holde stanga oppe.

Laksen hopper høyt opp i lufta, og jeg ser at dette er en blank stor fisk, tenker at dette må vi klare å berge. Kan si at akkurat nå er nervene ganske store, regner med at om vi mister nå så får jeg aldri jenta med til elva igjen.

Trur nok Emilie tenkte det samme, " Pappa, Pappa e den brun? e ska ha den her, pappa, kan ikke du ta stanga og bare sveive den inn, e vil ha den her!!"
Ingen tvil om at hun er sin fars datter.

Men om jenta er sta, er laksen minst like sta, og det ser ikke ut til at den har tenkt å gi opp lett. For hver gang hun får den inn til seg, raser laksen ut igjen. Vi kan se laksen gjøre store byks helt på andre siden av elva.

"Pappa, pappa, hvorfor stikk den bære av igjen?!, Pappa ta den opp tel meg....Ooooooooææ!"

Etter 20 minutter ser det ut til at laksen er klar til å gi opp. Å med litt hjelp fra pappa er fangsten i boks. På land ligger en blank og fet hanlaks på 11,1 kg!

Mens jubelropene fra pappas jente overdøver alt annet. Hoppende rundt laksen, "e har fått min første laks!"

Og den engasjerte pappa kan vel med dette si at målet for denne sesongen er nådd. Er ganske sikker på at dette bare var første av mange i hennes kommende sesonger. Men da kansje som fluefisker :) Det er lov for en pappa og håpe ;)

Så nå håper jeg at denne lille historien kan inspirere andre foreldre til å ta med seg sine små "håpefulle" til elven, og bidra til neste generasjons laksefiskere!

Tight lines Tony